Akershus Energis 100-årskavalkade, del 7:
1985–1991: Konturene av en ny energiframtid
Med lite vannkraft igjen å bygge, og et gjennomelektrifisert samfunn, måtte videre vekst skje på ryggen av nye energiformer. Men hvilke? Det var både et politisk og kontroversielt spørsmål.
Alternativ kraft i AEV
Gjennom flere tiår ble det diskutert hvordan Norge skulle løse sine fremtidige energibehov. Av flere former for energiproduksjon var atomkraft noe som ble vurdert. Også Akershus Energiverk var inne på tanken, og styret studerte kraftverk i Storbritannia, Tyskland og Sverige. Diskusjonene i styret var reelle, med stemmer både for og mot, men en nestenulykke ved Harrisburg-kraftverket parkerte argumentene for å gå videre med planene.
En kald krig og rustningskappløp mellom atommaktene hjalp heller ikke på iveren etter atomkraft i Norge, så for Akershus Energiverk sin del ble det «tilbake til tegnebrettet» for selskapets energiplanutvalg.
Et godt eksempel på AEVs søken etter alternative kraftkilder: Prøveprosjektet med å hente ut varmeenergi fra grunnvann i Dal i Eidsvoll foregikk vinteren 1988, og man høstet nyttige erfaringer man tok med seg i senere prosjekter.
Spennende teknologi var i anmarsj, og noen av muligheten var nok også regnet for noe «luftige».Man så på muligheter innen solkraft, bølgekraft og vindkraft, men også fjernvarme og varmegjenvinning. Akershus hadde nemlig en rekke biprodukter man kunne hente overskuddsenergi fra, som avfall fra skogsdrift, søppel som det kunne produseres fjernvarme fra, kloakkrør med varme i og varm luft fra ventilasjonsanlegg som ble sluppet ut over tak.
Det mest nærliggende tiltaket kom i første omgang likevel i form av en forbløffende enkel konklusjon: «Spar strøm!»
Også inn mot 90-tallet bygges det kraftlinjer. Her reises en mast på Rælingen høsten 1987. Det måtte en temmelig lang kran til for å heise på plass toppmodulen, faktisk måte kranen skjøtes før bruk.. På den tiden var dette AEVs høyeste mast. Med sine 41 meter og 10 tonn ruvet den i landskapet.
ENØK i praksis
Det var ikke ment som en formanende pekefinger, men opp mot fylket måtte likevel energiplanutvalget peke på det åpenbare: Vi sløste for mye med strømmen. Det gjaldt så vel private som offentlige aktører, og den aller største effekten, ja faktisk hele 100 GWh, kunne man hente ved enkle sparetiltak.
De fylkeskommunale og kommunale byggene ble etter hvert lagt under sparetiltak som vi i dag tar for gitt, og ansatte ble sendt på kurs for å kunne tenke ENØK i alle sammenhenger.
Også nasjonalt ble man oppfordret til sparetiltak, og det hjalp godt på at vegger og tak på norske hus ble tykkere og bedre isolert. Og det hjalp tross alt å slukke lyset i et rom man ikke brukte.
ENØK-bamsen! Den ble brukt spesielt mot skolebarn og kom med velmente råd om små tiltak i hjemmet som gjorde at man kunne spare strøm. De fleste av rådene er like gyldige i dag.
Informasjonsarbeidet får betydning
For Akershus Energiverk sin del oppstod det behov for medarbeidere som utelukkende jobbet med opplysende informasjonsarbeid. Det var et behov som sprang ut ifra ENØK-fokuset, for vaner skapes ikke over natta, men må podes inn over tid.
Dessuten var driften ved AEV vesentlig forskjellig fra tidligere tider, og fylket kjente på et behov om å synliggjøre arbeidet som foregikk ved kraftverkene sine. Allerede i 1983 hadde derfor tre informasjonsarbeidere sitt faste arbeidssted på Rånåsfoss.
Hovedfunksjonen var å nå ut til folket med sparetiltak med den noe formanende instruksen «grunnleggende energioppdragelse». Avdelingen ga ut et internt månedlig meldingsblad og en kvartalsavis, AEV-nytt, som gikk ut til befolkningen generelt.
Etter hvert ble ENØK-arbeidet omfattende, med informasjonsutvalg til kommuner, aviser og abonnenter, samt til allmennheten gjennom pressemeldinger, foredrag, artikler, brosjyrer, filmer og arrangementer.
Informasjonarbeidet fra en analog tid. AEV-nytt ble gitt ut kvartalsvis og var Akershus Energiverk sitt talerør utad mot publikum. Her ble smått og stort av prosjekter og hendelser omtalt, og det ble et viktig organ for å vise samfunnsnytten.
Energiforum
Da det ble ledig plass i tårnbygget etter at instrumenter og transformatorer ble tatt ut, oppstod ideen om å bruke dette som opplevelsessenter og læringsarena for skolebarn og -ungdom. Lagt til en av kraftnasjonen Norges vugger, ærverdige Rånåsfoss kraftverk.
Her kunne ENØK vises i praksis, og man fikk mulighet til å synliggjøre energisamfunnet i sin fulle bredde. For hvem mer mottakelig for gode holdninger enn nettopp den fremvoksende generasjonen?
Titusenvis av barn og unge har fått en annerledes og lærerik skoledag når de har besøkt Energiforum. Skolene i et stort geografisk område rundt Rånåsfoss benyttet Energiforum som læringsarena.
Energiforum var en stor satsing, og sprang ut av arbeidet man gjorde rundt ENØK. Det tok form av et fullskala opplevelsessenter som satte energi inn i et større samfunnsperspektiv.
En generator får nytt liv: Denne ble trygt heist på plass og inngikk i Energiforum sin utstilling og gjorde at publikum fikk en dypere forståelse av hvordan strømmen man bruker skapes.
Energiforum stod ferdig i 1987 med moderne pedagogiske virkemidler som film, bilder og modeller som viste energi, energiformer og tiltak man kunne gjøre for å spare energi. Utallige skoleklasser har siden vært på besøk, med en lærerik dag borte fra pulten hvor man fikk innblikk i hvordan samfunn og energibruk henger sammen.
Høytidelig åpning av Energiforum. Knut Røst Hagen til venstre blir overrakt en teknisk tegning fra byggeperioden for Rånåsfoss, et klenodie som vitner om hvorfor det kalles ingeniørkunst.
Et første steg mot alternativ energi
I jakten på alternative energiformer var det et av prosjektene til Akershus Energiverk som skilte seg ut. I samarbeid med Oslo kommune så man på mulighetene for å hente ut energi fra søppelforbrenningen som foregikk ved Klemetsrud. Det lå planer om å pumpe varmt vann i rør til abonnenter på Søndre Nordstrand, men planene ble utvidet og gikk etter hvert også til Kodak på Mastemyr, samt til Kolbotn.
Klemetsrud-anlegget leverer fjernvarme fra søppelforbrenningen som foregår der. Akershus Energiverk var delaktige i pilotprosjektet, og de første abonnentene ble koblet på i 1986. I moderne tid har dette anlegget ambisjon om å bli utslippsfritt ved hjelp av karbonfangst. (Foto: Ole Kristian Brastad. Some rights reserved.)
Teknisk sett var prosjektet vellykket, og selv om det ikke svarte seg rent økonomisk, var dette nyttig erfaringer å høste – og det gikk rett inn i AEVs plandivisjon sin strategi om å utvikle nye energiformer.
Man så på dette som et første steg innen fjernvarme, og planer for fjernvarme på Årnes og i Lillestrøm ble lagt. Det skulle gå enda noen år før dette manifesterte seg, men dette var en ønsket utvikling.
Her ser vi rørgate ved småkraftverket Kvernstufossen. Dette ble bygget av AEV på midten av 80-tallet, og har årsproduksjon på kun 2 GWh. Det ble solgt i 2000 , ettersom AEVs kjernevirksomhet fokuserer på større energiløsninger for samfunnet.
Energi fra gamle synder
En annen mulighet åpenbarte seg i Brånåsdalen i Skedsmo. Gjennom tidligere tiår var dette hoveddeponiet for Skedsmo, og så mye som en halv million tonn søppel lå dumpet her. Primitivt sett med dagens øyne, men slike fyllinger finnes landet rundt, det var slik man håndterte søppel.
Lite visste man at deponiene etter hvert ville produsere enorme mengder metangass. Slik gass lukter ikke bare ille, den bidrar også til drivhuseffekt i atmosfæren. Slike deponier finnes mange steder, og representerer et miljøproblem som bør håndteres.
Gassanlegget i Brånåsdalen realiseres
Og akkurat det var tanken bak prosjektet i Brånåsdalen: Metangass brenner, så når skadene ved deponering allerede har skjedd, hvorfor ikke benytte seg av gassen som dannes, produsere varme av den og samtidig bidra til å redusere et miljøproblem ved at drivhusgassen brennes opp?
Fra de første utredningen forelå til utbyggingen til 11,2 millioner kunne begynne gikk det to år. Saksbehandler Øystein Ryggen gjetet prosjektet fra ide til virkelighet, med god bistand fra prosjektansvarlig Arne Tingvoldli og byggeleder Per Johnsen.
Anlegget stod ferdig i 1989, og selv om deponiet ikke inneholdt mer enn en tredjedel så mye gass som man trodde, så fikk man produsert noe varme ut av det, og det ble et godt eksempel på hvordan selskapet forsøkte ulike innfallsvinkler for å utnytte ressurser som ellers ville gått til spille.
Pilotprosjekt i Norge på sin tid; Brånås kraftvarmeverk ble satt i drift av AEV i 1990. Deponigassen produserte i 1992 1,6 GWh elektrisitet og 1,1 GWh varme. Kraftvarmeverket var virksomt helt frem til begynnelsen av 2000-tallet, da det ble nedlagt fordi det ikke var nok gass i deponiet til at det svarte seg økonomisk
Organisasjonen AEV utvikles
Ny økonomisk tankegang og nye måter å organisere arbeidet på gjorde at AEV måtte endre organisasjonsstrukturen. I 1990 eksisterte en plandivisjon og en driftsdivisjon, med administrerende direktør på toppen. I 1991 slo markedstankegang inn, og man delte selskapet i tre divisjoner; med markedsdivisjon, teknisk divisjon og administrativ divisjon under administrerende direktør.
Allerede i 1985 fikk man egen personalsjef i Dag Langaard, og sammen med personalkonsulent Liv Moen kan vi snakke om en forløper til dagens HR-funksjoner.
Et systematisk arbeid for arbeidsmiljøet ble igangsatt, bl.a. med kurs for de ansatte, et arbeid som også den nye personalsjefen av 1989, Ulf Melvold, fortsatte. Det ble et stadig større fokus på sikkerhet og velferd for de ansatte. Og selv om de strenge reguleringene innen HMS lå ennå noen år frem i tid, var AEV for en trygg arbeidsplass og regne, målt mot 20- 30- og 40-åras tilnærming til kraftproduksjon.
En bauta takker av
En vårdag i 1991 var den store hallen i Rånåsfoss II fylt av mennesker som var til stede for å takke av en mann som hadde vært til stede store deler av deres yrkesliv.
Knut Røst Hagen gikk av med pensjon etter hele 26 år i direktørstolen. Det var mange som hadde fått et nært forhold til sin sjef gjennom årene, og han hadde styrt selskapet med stø hånd.
Siden han tiltrådte i stillingen i 1965 hadde selskapet vært igjennom en fin utviklingskurve, med utbygging av magre vannkraftressurser og dreining mot et mer framtidsrettet energiselskap.
Under talene var det lett å summere opp; AEV hadde firedoblet kraftleveransen under Knut Røst Hagens regjeringstid. Dobbelt så mange innbyggere fikk nå kraft av AEV. Organisasjonen var modernisert og fornyet. Ja, man eide nå fire topp moderne kraftverk og var deleier i tolv andre. Dessuten var AEV langt fremme innen utvikling av ny energi og en solid aktør innen ENØK.
Men om det var noe folk likevel ville fremheve mer enn annet, var det fagmannen Erik Røst Hagen. Han hadde et samfunnsperspektiv på energiutvikling, og evnet å balansere miljø mot nytte og natur mot økonomi.
Som representant for en ansvarskultur og som direktør av «gammel støpning» var han også en kontinuitetsbærer som bant den gamle og den nye tid sammen.
Og i det feiringen var over i Rånåsfoss II sin store hall, var også en epoke over. Den neste i direktørstolen skulle få helt andre markedsmessige utfordringer å gripe fatt i.
Knut Røst Hagen (foran podiet) fikk hele 26 år ved roret. En betydningsfull figur i AEVs historie. I løpet av hans tid ble mengden levert energi firedoblet, og han ledet selskapet trygt igjennom omskiftelige tider. I 1991 takker han av. Bildet er fra åpningen av Rånåsfoss II, åtte år tidligere.
I neste del av Akershus Energis 100-årskavalkade går vi inn i konsolideringens tid. Ny energilovgivning og endrete markedsforhold tvinger energiselskapene til å dele seg opp og fokusere på kjernevirksomhet. Les om den spennende utviklingen i neste del.
Del artikkel
Akershus Energis 100-årskavalkade, del 7:
1985–1991: Konturene av en ny energiframtid
Med lite vannkraft igjen å bygge, og et gjennomelektrifisert samfunn, måtte videre vekst skje på ryggen av nye energiformer. Men hvilke? Det var både et politisk og kontroversielt spørsmål.
Del artikkel
Del artikkel
