Akershus Energis 100-årskavalkade, del 6:
1975–1985: Vannkraft møter modernitet
I denne perioden foregikk de siste store utbyggingene av vannkraft i Norge. Videre vekst? Det måtte komme fra andre kilder. Heldigvis, får man si, med dataalderens inntog fikk man nye, uante muligheter for effektivisering.
Energi-Norge modnes
I det Norge går inn i 70-årene, er det et land med stadig økende velstand, muliggjort av blant annet tilgang på ren energi fra vannkraft. Med velstand kommer også nye vaner, nye behov og mer forbruk. Forbruk som må dekkes med enda mer utbygging.
Men; i det vi var godt inne på 70-tallet, kunne Akershus Elektrisitetsverk konstatere at det meste som gikk an å bygge ut av vannkraft i fylket, var bygget ut. Så hvor skulle energien komme fra?
Svaret ble dyr vannkraft fra Bingsfoss og Funnefoss. Etter hvert så man også på muligheten for å hente ut mer kraft fra Rånåsfoss.
Stadig mer kraft måtte til. Både i form av kraftverk og kraftlinjer. Linjearbeiderne var vant til både høyt tempo og høyt arbeidssted.
Påtrykk fra staten
Som ved de fleste vannkraftprosjekt på denne tiden, fikk verken Bingsfoss eller Funnefoss en smidig fødsel.
Også i vassdraga lenger nord var utnyttelsesgraden stor, og man møtte stor motstand fra bl.a. miljøbevegelsen hver gang nye planer ble lagt på bordet. Det var natur mot industri, og den gryende miljøbevegelsen vant i større grad frem med argumenter om vern.
Noen mente at nå var det nok, at det nå kostet for mye, både i kroner og øre og i miljøbelastninger. Det hjalp lite, all den tid staten påla fylkene å undersøke alle muligheter for uutnyttet kraft. Det var nok mest dét som gjorde at gamle planer om utbygging ved Funnefoss og Bingsfoss ble børstet støv av.
Funnefoss
Det enkleste prosjektet var Funnefossen. Gulroten fra staten var god, og staten lokket med et lån på 20 millioner kroner. Det ble likevel småtterier opp mot totalkostnaden på nærmere 90 millioner. Igjen risikerte fylket at lånebelastningen ville tynge fylkesbudsjettet, og man måtte veie det opp mot andre behov, slik som sykehusdrift.
Opplandskraft hadde også rettigheter til fossen, men falt til slutt på at de ikke ville benytte seg av den. Tørsten etter kraft og påtrykk fra staten gjorde at fylket måtte påta seg det hele, og så fikk det heller stå til. Kanskje kunne inflasjonen også denne gangen komme til unnsetning?
Utbyggingen av Funnefoss startet pinsen 1974. Etter en nesten-katastrofe hvor vårflommen holdt på å rive ned fangdammene og ødelegge anleggsområdet, kunne man med pomp og prakt innvie anlegget den 24. september 1975.
Med sin installerte effekt på 40 MW, sluker de to rørturbinene unna 440 kubikkmeter pr. sekund den dag i dag. Funnefoss er et av våre 9 heleide kraftverk, og bidrar årlig til rundt 205 gigawattimer med fornybar energi.
Funnefoss like etter idriftsettelse i 1975. Dette er vårt nærmeste kraftverk etter Rånåsfoss. Funnefoss får en karakteristisk naturformasjon ved at bergene nedstrøms blottes når vannet er demmet opp.
Vårt nærmeste kraftverk etter Rånåsfoss. Funnefoss ligger kun 22 kilometerlenger lenger nord langs Glomma, og ca. seks kilometer før samløpet med Vorma.
Bingsfoss, eller ikke Bingsfoss?
Med Funnefoss godt i havn ble fokuset rettet andre steder. En mulighet var Bingsfoss, kun snaue 22 kilometer lenger oppstrøms i Glomma. Regnestykket så dog ikke særlig fristende ut; 160 millioner ville det koste å hente ut beskjedne 180 GWh fra det fem meter høye fallet.
Den økonomiske siden av det var likevel vanskelig å forutsi. Mellom 1974 og 1978 steg prisene med 40%, og inflasjonen var stadig høy. En usikker energitilgang med ustabil oljepris påvirket også beslutningen, for ingen kunne med sikkerhet si hva Bingsfoss ville koste 5-10 år fram i tid. Dessuten; olje- eller kjernekraft var det ellers svært lite gehør for i samfunnet.
Igjen var det miljøperspektivet som skapte mest motstand. Flere i lokalsamfunnet satte seg på bakbeina. Det befant seg en populær kafé ved fossen, som var et populært turmål. Stedet var også godt brukt av sportsfiskere.
Bingsfoss blir vedtatt
Kraftverket blir til slutt banket igjennom. Demokratisk sett var enigheten bred. I kommunestyret i Sørum sa bare 4 av 33 nei til utbygging. Deretter var det fylkestinget sin tur, hvor kun 16 av 64 representanter var imot. Siste mulighet for motstanderne av utbygging var Stortinget, men også der falt appeller for døve ører.
Regjeringen ga grønt lys en fredag i oktober 1975, og allerede mandagen etter ble spaden stukket i jorda.
Utbyggingen ble ledet av Jonfinn Fløtre. Som prosjektleder satt han med øverste ansvar da han en vårdag fikk telefon om at en stor isblokk fra vårflommen hadde truffet fangdammen. Store mengder vann rant ned i byggegropa og kraftveket, hvor maskinene var i ferd med å bli montert inn.
Det kunne gått fryktelig mye verre, men raske avgjørelser fra både Rånåsfoss og Brukseierforeningen gjorde at skadene ble minimale. Bl.a. ble utløpet ved Mjøsa stengt, slik at vannmassene etter hvert minket.
Her ser vi Bingsfoss under byggeperioden. Kraftverket ligger i vakre omgivelser ved Sørumsand.
Bingsfoss slik kraftstasjonen står i dag. Arkitektonisk ser vi en klar utvikling fra den gang Rånåsfoss ble bygd. Bingsfoss sine betongkonstruksjoner er vakre på sitt vis, og låner formspråk fra stilretningen brutalisme.
Royal åpning
Bingsfoss og bilveien som var lagt i bru over demninga, ble høytidelig åpnet av kronprins Harald og kronprinsesse Sonja i 1978.
Kraftverket, som i dag har en årsproduksjon på rundt 205 gigawattimer, var en realitet. Den dag i dag er dette et heleid kraftverk, som fortsetter å levere fornybar kraft til samfunnet rundt. Ettertiden har vist at forvaltning av fisk, naturhensyn og kraft kan sameksistere.
Mon tro om den royale tilstedeværelsen hjalp på, for med tiden mildnet de kraftige motstemmene.
Fra Elektrisitetsverk til Energiverk
Som en tydelig markør på at man nå gikk over i en ny fase, endret Akershus Elektrisitetsverk til Akershus Energiverk i 1979. Det lå lite dramatikk i dette, annet enn erkjennelsen om at ny energi måtte hentes i form av noe annet enn elektrisk vannkraft.
Hva dette skulle være var bl.a. Torstein Slungård, styreleder, sterkt engasjert i, og han foretok mulighetsstudier og arrangerte studietur til deponier i inn- og utland hvor man nyttiggjorde seg gassen som ble produsert under bakken. Direktør Knut Røst Hagen var med på notene, og sammen tegnet de opp en ny energiframtid under sekkebetegnelsen «ENØK og alternativ energi». Førstnevnte hadde potensial til å spare samfunnet for enorme verdier.
I en tid hvor rasjoneringsspøkelset igjen truet, var effektiv bruk av elektrisk energi, såkalt «energiøkonomisering», en mulig redningsbøye.
Men det var noe helt annet som skulle komme inn og bidra til effektivisering som virkelig monnet. Det var drevet av transistorteknologi og ba på regnekraft.
Historisk logo for Akershus Energiverk. Et tydelig vannfall i logosymbolet vitner om historien og hva som var viktig å uttrykke.
Dataalderen inntar Rånåsfoss
Lenge var den iboende kraften av datamaskiner forbeholdt store forskningsinstitusjonene, men med rivende teknologisk utvikling og stadig mindre plasskrevende teknologi, ble datamaskinene tilgjengelig også for andre samfunnsaktører.
Med et nytt dataprogram, EFI-Energi, utarbeidet av Elektrisitetsforsyningens forskningsinstitutt i 1982, kunne man ut ifra historisk kunnskap justere prognosene som påvirket forbruk, fange opp tendenser som folkevekst, inntekt og energiøkonomisering, slik at man kunne tilpasse produksjonen deretter.
Atle Netland, overingeniør ved Akershus Energiverk var en av pådriverne, og med det hadde man fått et verktøy som kunne kjøre gjennom tallmasser og beregningsgrunnlag som før ville krevd flere årsverk.
Det første anlegget for EDB var på plass på Rånåsfoss allerede i 1976, og analyserte etter hvert nettet og regnet ut oppgjør ved kjøp og salg av kraft. Neste generasjon datamaskiner kom i 1980, og kunne utføre tekniske og økonomiske beregninger i stor målestokk.
Man kunne nå beregne fortjenesten ved å bytte fra 17 til 22 kV spenning, eller hvordan transformatorer reagerte ved kortslutning, vannverdi i magasinene, samt hvilke dimensjoner pumper og rør man burde benytte, for å nevne noe.
Gruppesentralen
Det store spranget kom i 1983, da gruppesentralen ble etablert på Rånåsfoss. Arbeidet med den hadde vært ledet av overingeniør Jan-Ola Sørensen, med et ønske om å kunne styre kraft- og transformatorstasjoner tilknyttet AEVs fire kraftstasjoner i Glomma.
Dette foregikk via radiolinjer og egen bærefrekvens på høyspentledningene, og gjorde at man kunne styre ut- og innkobling på linjene i de fire innføringsstasjonene i fylket. Man kunne også regulere vannstand, beregne vannføring, balansere negativ effekt og beregne bruk av kraft ut ifra vær, temperatur og døgnrytmen til industrien og fylkets 140.000 hjem. Fra minutt til minutt, presentert som søyler på skjerm.
Et virkelig kvantesprang, var det. Og det hele inngikk i Samkjøringen, samarbeidet mellom landets kraftverk, som etter hvert fikk muligheten til å justere og samkjøre kraftproduksjonen i detalj, fra nord til sør, i sanntid.
Datamaskinene endret alt. Her fra gruppesentralen hvor man fikk mulighet til å overvåke nettet og regne på kraftbehov. Bildet er riktignok i 1995, men gruppesentralen ble etablert allerede i 1983.
Fagfolk og nye ideers inntreden
Datarevolusjonen skapte ringvirkninger. Ikke bare i form av spart energi, men ved at man tiltrakk seg mennesker med ny faglig bakgrunn. Mange av de nye som kom til Rånåsfoss var barn av utdanningseksplosjonen, som tok med seg nye tanker og idéer.
Et utslag av dette var utredningsavdelingen ved plandivisjonen, som begynte å se på mulighetene innenfor fjernvarme, gass, varmepumper og spillvarme. Godt hjulpet av de fantastiske verktøyene EDB-maskinene representerte, kunne prosjekter innen ny energi nå et større utviklingstempo.
Når nettene blir lange
Samtidig, og nesten litt i det stille, foregikk en revolusjon innen utbyggingen av kraftnettet. I løpet av 70- og 80-årene ble det bygget linjer og transformatorstasjoner over en lav sko, og i løpet av 80-årene målte nettet til Akershus Energiverk 567 kilometer luftlinjer, 14 kilometer 66 kV-kabel og 50 transformatorstasjoner.
Det store løftet ble tatt, og man hadde nå en sikker og pålitelig forsyningssituasjon.
Dette paret med stadig bedre byggeforskrifter og krav til isolasjon, gjorde at man snart kunne avblåse kraftkrisen. EDB, bedre energiutnyttelse og gode forsyningslinjer hadde skapt en ny kraftvirkelighet i Norge. Samfunnet fungerte godt ved at kloke beslutninger og fremskritt ble lagt stein på stein.
Strømforsyningen var noe folk tok for gitt. Det var lenge siden den tiden da variabel spenning eller restriksjoner for energibruk i industrien preget avisoverskriftene.
Akershus Energiverk sine linjearbeidere jobbet jevnt og trutt, og gjennom landskapet i Akershus stod master og stolper som visuelle symbol på samfunnsutvikling.
Kraftverksarbeid før og nå: I første bilde ser vi linjemontasje ved 66 kV-linja Bjerke-Garder, i bildet til høyre, dagens arbeidere ved Rånåsfoss. Kontrasten i krav om synlighetstøy og taler om utvikling på HMS-feltet.
Apropos arbeidsbekledning; her ser vi en gjenskapning av hvordan ulike ansatte gikk kledd for hundre år siden. Fra venstre, håndtlanger, i midten anleggsarbeider og til høyre ingeniør. Bildene ble brukt i forbindelse med Energiforum, vår tidligere lærings- og informasjonsarena for energi og ENØK.
Rånåsfoss II
Selv om de store utbyggingene var gjennomført, var det fortsatt rom for forbedringer der man allerede var etablert. Nyset-Steggje kraftverk ble riktignok etablert, men eierskapet i dette skulle med tiden gå fullt og helt til Østfold Energi.
Så når Akershus Energiverk rettet blikket tilbake til der det hele startet, ble det åpenbart at det var mer energi å hente ved å etablere et helt nytt kraftverk på Rånåsfoss, fremfor å måtte stanse det gamle for utbedring. Slik fikk man også slått to fluer i en smekk, ved at produksjonen fikk foregå underveis i byggingen, og ved at man tross alt fikk beholde to kraftverk.
Dermed kunne man bruke Rånåsfoss I som reservekraftverk, og man fikk bedre utbyttet energien som kom med flomvannet.
Dessuten var jo gamle Rånåsfoss et flott kraftverk, og ingen ville drømme om å rive den monumentale bygningen. Teknologisk lå det nye Rånåsfoss II langt foran, med en enorm kaplan-turbin som tok unna 400 kubikkmeter vann i sekundet.
Kraftverket sto ferdig i 1983, og var med sin beskjedne størrelse og sin ene turbin, et talende symbol på at utviklingen var kommet et stykke siden søsterkraftverket ved siden av ble bygget.
Vår storstilte utbygging av vannkraft i landet, sammen med en stadig økende oljeproduksjon på kontinentalsokkelen, hadde gjort oss til en energinasjon.
Norge var blitt rikt.
Bygging av Rånåsfoss II. Ved å bygge helt nytt fikk man både oppgradert effekt og kunne produsere strøm uten å stanse driften ved gamle Rånåsfoss kraftverk.
Høytidelig åpning av Rånåsfoss II. Det var fylkesordfører Tore Haugen som fikk æren av å trykke på knappen som startet kraftverket.
Man blir liten i møte med kraftverksmaskineri. Her ser inspeksjon av løpehjulet på kaplanturbinen ved Rånåsfoss II. Diameteren er 7,4 meter og samlet vekt av roterende deler er på 450 tonn.
I neste del av vår 100-årskavalkade tvinger nye løsninger seg frem. I perioden 1985 til innpå 90-tallet blir Akershus Energi et bredt sammensatt energiselskap, innen stadig flere energiformer. Les historien om vår vei inn i framtida.
Del artikkel
Akershus Energis 100-årskavalkade, del 6:
1975–1985: Vannkraft møter modernitet
I denne perioden foregikk de siste store utbyggingene av vannkraft i Norge. Videre vekst? Det måtte komme fra andre kilder. Heldigvis, får man si, med dataalderens inntog fikk man nye, uante muligheter for effektivisering.
Samkjøringen
- Stiftet i 1932
- Startet på initiativ av AEVs første direktør, Augustin Paus
- Samordnet kraftverkenes effekt etter behov i samfunnet
- Formålet: gjøre konkurrerende kraftverk til samarbeidspartnere
- Oppgavene forvaltes i dag av Nord Pool
Toppen av generatoren ved Rånåsfoss to, den eneste synlige delen av kraftproduksjonen. Turbinen ligger skjult lenger under.
Del artikkel
Del artikkel
