Hunderfossen kraftverk

1960–1975 – En kraftnasjon blir til

Akershus Energis 100-årskavalkade, del 5:

1960–1975 – En kraftnasjon blir til

Om det var tenkt store tanker før, var 60-tallet tiden for å iverksette planene. Posisjonen som vannkraftnasjon ble befestet i denne vekstperioden for Norge og Akershus Elektrisitetsverk.

I dagliglivet er det oppgangstider på alle kanter av samfunnet. Nye virksomheter ser dagens lys, og landet bygges, skritt for skritt. Det trengs mer kraft. Stadig mer. Behovet er nærmest umettelig.

Oppgaven om å skaffe mer energi faller atter en gang på fylkeskommunen. Akershus Elektrisitetsverk må på ny ut på jakt etter vannfall å utnytte kraften fra.

Formidabel forbruksvekst

På 60-tallet skyter forbruket virkelig fart i privathusholdningene. I 1960 ble det rapportert om salg av 60.000 nye kjøleskap, 75.000 nye vaskemaskiner og 100.000 nye ovner. Etter hvert kom drabantbyene, hvor blokkene ble bygd uten piper, og et veritabelt skred av hjemmeelektronikk fant veien inn i norske hjem.

Men industrien hadde forrett, og brukte den godt; Norsk Hydro brukte alene like mye strøm som Danmark, og aluminiums- og ferrolegeringsindustrien skjøt fart.

Akershus Elektrisitetsverk vokser

Det kom stadig nye mennesker til og organisasjonen til Akershus Elektrisitetsverk vokste. Noe av det skyldtes at linjearbeidet skjøt fart. Hele 18 mann ble tilsatt for å bygge kraftlinjer, i tillegg til de ti som fantes fra før. Også administrasjonen vokste, og ble vedtatt flyttet fra Oslo til Rånåsfoss, mot direktør Sortebergs vilje.

Etter 1961 ble han igjen i Oslo, mens resten av administrasjonen holdt til på Rånåsfoss. Ikke gunstig, mente noen, siden arbeiderne ved kraftstasjonen var vant til solid overoppsyn fra den tiden Augustin Paus var direktør. Men det var en minnelig ordning, ettersom Sorteberg kunne bruke sin nærhet til myndighetene til Akershus Elektrisitetsverks fordel.

Fram til i dag har Akershus Energi hatt hovedkontoret sitt på Rånåsfoss. Inntil i år; i vårt jubileumsår marker vi at en æra er over, og at en ny starter. Vi er i ferd med å samlokalisere hele konsernledelsen i Lillestrøm. Noe av grunnen finner vi i teknologiklyngene som finnes rundt, og at Lillestrøm er godt skodd for å bli selve fornybar-hovedstaden. Lillestrøm er et logisk neste steg for Akershus Energi.

Hunderfossen og Harpefoss

I 1954 ble Opplandskraft stiftet med det formål å bygge ut kraft i en rekke vassdrag. Eierne var Oppland, Hedmark og Akershus fylker, samt Oslo kommune. Akershus Energi har i dag fortsatt de samme 25 prosent eierandelene gjennom sitt 100 prosent eierskap i Lågen og Øvre Glomma Kraftproduksjon AS.

Og det var dette selskapet som ble instrumentelt i utbyggingen av Hunderfossen og Harpefossen. Ja, relasjonen til NVE og planleggingen var så god at begge prosjekter skred frem uten problemer. Hunderfossen startet produksjon i 1963 og Harpefoss i 1965. Svakheten ved prosjektene var at området ovenfor kraftverkene var så lite regulert at det ble produsert mest på sommervann, men alle monner dro i krafttørste Norge.

Hunderfossen Kraftverk

Hunderfossen er et av landets mest kjente (og besøkte) kraftverk grunnet sin nærhet til E6 og Hunderfossen Eventyrpark. Akershus Energi eier den dag i dag 25 prosent av kraftverket. Her fra byggeperioden før kraftverket ble igangsatt i 1963. Foto: Dagbladet/Norsk Folkemuseum.

Hunderørreten, vår gode nabo

Byggingen av demningen og kraftstasjonen ved Hunderfossen gikk raskt. Fra beslutningen ble fattet, til det ferdige kraftverket sto der, gikk det ikke mange år, men det kunne gått enda raskere om det ikke var for en spretten og storvokst fisk.

Kontroversene som oppstod dreide seg om strykene ved Hunderfossen, for der befant det seg gyteplasser for hunderørreten, en flott og egenartet ørretrase som kan bli riktig så stor. Fisken hadde vært viktig for regionen og var blitt forvaltet gjennom århundrelange tradisjoner med fiske. Det var åpenbart at fiskestammen måtte bevares.

Derfor ble Hunderfossen også bygd med fisketrapp etter alle kunstens regler. Fisketrappa sørger for at Hunderørreten kan trekke oppover i vassdraget og gyte, slik den har gjort i århundrer. I den mineralrike Gudbrandsdalslågen er oppvekstsvilkårene for ørretyngel gode, og når fisken er stor nok, trekker den nedstrøms igjen, og tilbringer livet i Mjøsa, hvor den vokser seg stor og fin.

Erfaringene man høstet i nettopp dette prosjektet har blitt eksempel til etterfølgelse for senere utbygginger. Laksetrappen og forvaltningen av fiskestammen gjorde at kraft og fisk kunne sameksistere. Ivaretakelse av fiskens vandringsforhold har vært viktig i all senere tid.

Fra settefiskanlegget; hunderøørreten er kjent for sin feite og fine størrelse. Etter bygging av Hunderfossen måtte det settes ut fisk, ettersom noen av gyteplassene forsvant. Foto: Paul Andreas Røstad / DEXTRA Photo (CC BY-SA).

Forvaltning av fiskestammen

En del av gyteplassene for hunderørreten befant seg nettopp i strykene ved Hunderfossen. Etter oppdemmingen forsvant disse gyteplassene, og det ble fattet konsesjonspålegg om oppdrett av yngel for nettopp hunderstammen. Settefiskanlegget sørget for at stammen kunne forbli levedyktig og vandre i det samme vassdraget den alltid hadde gjort.

Arbeidet med å ale opp yngel er et møysommelig arbeid, hvor strykning av fisken for rogn og oversprøyting med melke setter i gang storskala befruktning. Deretter startes det med oppfôring til levedyktig yngel, noe som foregår i tanker på land. Når yngelen er sterk nok, settes den ut på egnet sted.

15–20.000 hunderørret har årvis blitt produsert på denne måten, men stammen regnes i dag som selvgående. I 2020 ble det fattet vedtak om at Opplandskraft DA ikke lenger skal ha pålegg om å sette ut fisk. Oppgangen ved fisketrappa må likevel overvåkes, og dersom tellingen viser at det trengs, skal praksisen med settefisk gjeninnføres.

Dette var dessuten betegnende for de fleste kraftutbygginger fra og med sekstitallet. Miljøhensyn og ny lovgivning gjorde godkjenningsprosessene vesentlig tyngre, og det måtte stadig mer utredning til for å kartlegge eventuelle konsekvenser, og pålegg som ivaretok miljøhensyn fulgte med på lasset når tillatelse til utbygging ble gitt.

Veiing av en skikkelig rugg! Her fra settefiskanlegget ved Hunderfossen. God forvaltning har sikret en levedyktig og sterk stamme av Hunderørreten. Foto: Paul Andreas Røstad / DEXTRA Photo (CC BY-SA).

Skjåk I

Økningen i forbruket for året 1963 ble på hele 14,5 prosent. Det hjalp ikke stort å bygge ut en hel del kraftproduksjon om forbruket skulle fortsette å øke slik, og rasjoneringsspøkelset lusket i skyggene. Igjen måtte direktør Sorteberg og Trygve Lie ut på jakt etter kraft.

De måtte enda lenger til fjells. Øynene falt på Otta-vassdraget. Og selv om det ble et lite kraftverk som kun produserte rundt 100 GWh, smatt det fint inn i Opplandskrafts portefølje, ettersom det i stor grad kunne produsere på vintervann.

Bygging Damanlegg Aursjø

Fra bygging av damanlegg ved Aursjø i Otta-vassdraget. Reguleringen fôrer Skjåk I-kraftverket med vann gjennom hele året, og holder 60 mill. kubikkmeter vann. Foto: Hans Sperstad (CC BY-SA).

Flere kraftverk kommer til

Det gikk mot slutten av den store rettighetsjakta. Konkurransen var stor, og det var lagt planer for de mest tilgjengelige prosjektene. Det kommer stadig flere kraftverk til på 60-tallet og frem mot midten av 70-tallet. Rettighetene til Skjåk II kom Opplandskraft i hende etter tautrekking med bl.a. Tafjord Kraft, men miljøhensyn og vern satte en stopp for planene helt frem til 2000-tallet.

Men Savalen og Rendalen ble realisert, og regulert nok til at det monnet. Arbeidet med å skaffe rettigheter rundt Hallingdal bar også frukter, og Nes og Usta kraftverk ble realisert og satt i drift i henholdsvis 1967 og 1965.

Savalen og Rendalen kom i produksjon i 1971, etter å ha støtt på problemer og store kostnadsoverskridelser på grunn av utfordrende grunnforhold. Akershus Elektrisitetsverk slapp heldigvis å bære alle kostnadene for det, ettersom man kun eide 25 prosent av Opplandskraft, men nok en gang tynget det fylkesbudsjettet. Strømmen ble av den dyre sorten, og produksjonskostnaden ble på rundt 4 øre pr. kilowattime – mye etter datidens målestokk.

Fra utbygging ved Nes Kraftverk. Byggekostnadene gikk ned med årene, ettersom både maskinpark og sprengningsteknikk utviklet seg. Foto: Knut Olav Hillestad (CC BY-SA).

Bygd mot by, miljø mot utvikling

Med 60-tallet kom både velstand og politisk oppvåkning. Og kraftutbyggingen opplevde sine første virkelige voksesmerter på slutten av 60-tallet og inn i 70-tallet. Alvoret med at dette var permanente installasjoner som for alltid endret landskapet slo inn.

Hittil var det de enkle utbyggingene som var utført. Nå sto flere fossefall og områder som var mindre tilgjengelige (men desto mer bildevakre) for tur. En gryende miljøbevegelse og voksne etterkrigsbarn så annerledes på utviklingstakten enn foreldregenerasjonen. Her sto ulike verdisyn mot hverandre – med ekko fra hippie- og antikrigs-bevegelsen fra USA.

Også på politisk nivå møtte utbyggingene større motstand, og prosessene frem mot utbygging var preget av stadig større utredninger; hensyn til dyreliv og sårbar natur inngikk i vurderingene.

Og man kan godt sympatisere med folk på bygda som opplevde at natur- og rekreasjonsområder gikk tapt til reguleringsdammer. Omkvedet var at kraften gikk til rikere og mer tettbygde områder, mens de satt igjen med tapt areal, uten at de fikk ta del i verdiskapingen kraften innebar. Men slik var samfunnsutviklingen, og den var solid demokratisk fundamentert.

Feigumfossen

Feigumfossen i Sogn er et imponerende skue med sitt frie fall på 220 meter. Akershus Elektrisitetsverk kjøpte fallrettigheter, og halve beløpet av 750.000,- skulle utbetales ved byggestart. Det skjedde aldri. Motstanden var stor, og i 1973 ble Feigum vernet. Foto: Guttorm Flatabø.

Generasjonsskiftet

De to Trygvene takket for seg i løpet av 1965. Trygve Sorteberg nådde aldersgrensen og ble erstattet med Knut Røst Hagen i 1965. Også Trygve Lie takket av og hadde ledet sitt siste styremøte.

De to Trygvene hadde i tospann vært pådrivere for utbygging og hadde brukt sitt nettverk godt for å oppnå nettopp det. Arven etter Sorteberg og Lie er vannkraft som forsyner store deler av Østlandet.

Knut Røst Hagen overtok et kraftselskap med store gjeldsforpliktelser, og selskapet gikk på 70-tallet inn i en tid med konsolideringer av småkraftverk, linjenett og politisk turbulens.

Lånene etter de massive kraftutbyggingene tynget selskapet, og i neste omgang fylkeskommunen, selv om Rånåsfoss var nedskrevet og leverte rent overskudd. I tillegg var landet preget av prisvekst, lønnsvekst og inflasjon. Men strømmen skulle være billig! Det harmonerte ikke med budsjettene til Akershus Elektrisitetsverk. Periodevis var det også kraftoverskudd, ettersom forbruksveksten avtok noe og de nybygde kraftverkene gikk for full maskin, noe som også utfordret inntektsbildet til Akershus Elektrisitetsverk.

Nok en gang ble tilskudd fra fylket nødvendig, og det i en tid hvor fylket fikk stadig flere oppgaver, som drift av skoler og sykehus samt en rekke fylkesveier å skjøtte.

Knut Røst Hagens første tid i direktørstolen besto i å håndtere grunnleggende drift og utvikling av selskapet, i motsetning til sin forgjenger Sorteberg, som hadde fokusert mest på ekspansjon.

Flom 1966 Lillestrøm

En påminnelse om vannets voldsomme krefter. Her fra flommen i 1966 ved Volla, Lillestrøm. Det førte senere til sprengningsarbeid ved den trange passasjen Mørkfoss ved Øyerens utløp, og aktualiserte viktigheten av godt reguleringsarbeid. Det påvirker også Akershus Energi, som slipper vann til Øyeren via Glomma Foto: Paul Andreas Røstad (CC BY-SA).

Rånåsfoss som administrasjonssenter

Nå som selskapet hadde sin virksomhet spredd utover det ganske Østland, ble det stadig diskutert hvor administrasjonssenteret skulle ligge. Røst Hagen foreslo Oslo og Lørenskog som kandidater for administrasjonssted. Naturlige valg, ettersom de lå tettere på det politiske og administrative Norge.

Men selv om Røst Hagen nok ønsket det slik, var strukturene og tilhørigheten for dyp; det bodde for mange pensjonister, tredjegenerasjons-ansatte og tilflyttere på Rånåsfoss til at det ble særlig aktuelt, og de ansatte var blitt glade i den lille bygda. Dermed forble administrasjonen på Rånåsfoss, trygt plassert innenfor fylkeskommunale grenser, og fortsatte den nå 100 år gamle historiske linja med Rånåsfoss som kraftsentrum.

Siden har spørsmålet om lokalisering av administrasjonssted dukket opp med jevne mellomrom, og etter hundre år tar historien en ny retning når Akershus Energi i løpet av sommeren samlokaliserer administrasjonen, flere forretningsområder og avdelinger til samme bygg i Lillestrøm.

Og med det er et nytt kraftsentrum skapt.

I neste del av Akershus Energis 100-årskavalkade trer datamaskinene inn. Her kan du lese om de nye og spennende verktøyene som gjorde at man kunne effektivisere kraftproduksjonen, en utvikling som strekker seg helt inn i moderne tid.

Del artikkel

Share on facebook
Share on linkedin

Akershus Energis 100-årskavalkade, del 5:

1960–1975 – En kraftnasjon blir til

Om det var tenkt store tanker før, var 60-tallet tiden for å iverksette planene. Posisjonen som vannkraftnasjon ble befestet i denne vekstperioden for Norge og Akershus Elektrisitetsverk.

Direktør Knut Røst Hagen

Knut Røst Hagen, vår lengstsittende direktør, fikk hele 26 år i sjefsstolen.

Created with Sketch. i
Knut Røst Hagen

Født: 22.04.1921
Død: 20.01.2019
Studium: Elektroingeniør ved NTH
Stilling: Direktør ved Akershus Elektrisitetsverk fra 1965 til 1991

Del artikkel

Share on facebook
Share on linkedin

Del artikkel

Share on facebook
Share on linkedin

Les også