Akershus Energis 100-årskavalkade, del 4:
1945-1960: Optimisme i vannkraftutbyggingens tid
En av de store oppgavene i etterkrigstida var å skaffe enda mer billig vannkraft til den fremvoksende industrien samt å full-elektrifisere Norge. Det var fortsatt 650.000 strømløse nordmenn i bygdene. To herremenn ved navn Trygve skulle spille en nøkkelrolle.
De to Trygvene, henfoldsvis Sorteberg og Lie, var omforente om veien videre. Det skulle bygges ut kraft, og det skulle bygges ut raskt. Foto til høyre: Atelier Rude / Oslo Museum (CC BY-SA).
Paus’ arvtaker
Erik Nybø, som var konstituert som direktør etter Paus’ død, fikk etter hvert stillingen. Et godt valg, ettersom man fikk en «mann av folket» ved roret. Nybø var godt likt, kjente alle og hadde jobbet ved elektrisitetsverket på Rånåsfoss siden 1923. Det gjorde noe med samarbeidsklimaet og høynet moralen til de mange ansatte ved kraftverket.
Det kom godt med, og oppfinnsomheten hadde gode kår, ettersom man i etterkrigstida fortsatt måtte kunne utføre mye med lite; utstyr, materialer og deler var fortsatt mangelvare etter utarmende krigsår og et Europa som måtte gjenoppbygges.
Ja, faktisk var det skrikende behov for det meste – i hele samfunnet. Også strøm. Rasjonering var, som under krigen, hverdagen for mange. I Finnmark bodde folk i jordhuler og under alt som kunne ligne tak – fylket ble som kjent offer for den «brente jords taktikk». Frukt, korn, brød, sko og en rekke andre nødvendigheter var mangelvare. Trøsten fikk være at befolkningen var vant til å klare seg med det de hadde.
Mye med lite
For Rånåsfoss sin del betød dette at produksjonen kjørte alt hva remmer og tøy kunne holde. Forsyningsnettene var slitte og overbelastede, og turbinakslinger og generatorer ble kjørt til det nesten var uforsvarlig å holde på lengre. Feil oppstod, branner oppstod, og da en 50 kV oljebryter eksploderte vedtok styret å bestille nye brytere og vikle om generatorene. Men det tok sin tid, mange år, og i mellomtiden var det personalet som holdt gammelt utstyr i drift.
Også økonomisk ble det smalhans. Riktignok kom man godt ut av det under krigen, og Akershus Elektrisitetsverk kunne betale ned store deler av gjelden. Men et dollarlån tatt opp før krigen stod igjen. 6,6 millioner, med bokført dollarkurs på 3,43 kr., ble raskt til en belastning da kursen ble satt til 7,15 kr.
Nok en gang ble Akershus Elektrisitetsverk en belastning for fylket, og man måtte snu på hver krone, også til den helt nødvendige driften.
Smalhans, selv etter krigen. Forbruket steg og utbyggingene lot vente på seg. Resultatet var at det måtte rasjoneres.
Ny direktør, nye idéer
Erik Nybø fikk ikke mange år ved roret. 1. desember 1948 døde han, og etterlot et stort savn hos de ansatte ved Rånåsfoss. En fagmann og ressurs for Rånåsfoss-bygda var gått bort. På mange måter var han akkurat den rette direktøren for disse harde årene, han fikk alle til å dra i samme retning.
På søkerlista til ny direktørstilling dukker et kjent navn opp. Trygve Sorteberg skulle egentlig erstatte Augustin Paus, men trakk seg da den regjeringsoppnevnte elektrifiseringsnemnda villa ha ham som formann. Nybø fikk da direktørstillingen, og nå ved hans død var Sorteberg igjen aktuell. Ringen var sluttet.
Sorteberg kunne ikke så mye om drift av kraftverk, men brakte med seg erfaring fra NVE, regulering, konsesjoner og kraftøkonomi. Eller et bredere perspektiv på hvor selskapet kunne utvikle seg, om man vil.
Brukseierforeningen som instrument
Trygve Sorteberg måtte i årene som kom dele arbeidskapasiteten sin mellom Akershus Elektrisitetsverk og arbeidet med reguleringer og utbygginger i Glomma og Lågen. Hans bakgrunn fra NVE og elektrifiseringsnemnda gjorde at han satt på verdifull innsikt, og var i stand til å skape fortgang i utbyggingstakten.
Glommens og Laagens Brukseierforening (GLB), som ble pådriveren i regulering og utbygging av vassdragene Glommma og Lågen samt regulering av tilhørende magasiner, ble opprettet allerede i 1918 som en fortsettelse av Glommens Brukseierforening.
En brukseierforening er et samarbeidsorgan for alle produsenter i et vassdrag, og sørger for at regulering av alle magasiner i vassdraget, og at ressursene i det magasinerte vannet, utnyttes best mulig og i henhold til konsesjoner og bestemmelser. Den er også et viktig bindeledd mellom myndigheter, kraftprodusenter og samfunnet.
I moderne tid benyttes hydrologiske og meteorologiske målestasjoner og avansert modellering for å utnytte ressursene best, noe som gir GLB god oversikt over hele sitt nedbørsfelt som dekker ca. 1/8 av Norges areal og forsyner 27 reguleringsmagasin og 7 overføringer.
Sorteberg vendte fokuset mot nye reguleringer. Det kostet, men jo flere kubikkmeter vann man fikk regulert høyere oppe i vassdragene og fjellene, jo mer forutsigbar kraft kunne man skape nedstrøms, ettersom man fikk stadig større muligheter til å spare vann til vinterproduksjonen.
Her bygges dammen ved Vinsteren i 1948. Fjellvannet ved Valdresflye holder, sammen med nabovannene Bygdin og Kaldfjorden, mer enn 500 mill. m3 magasinert vann. På sin vei mot havet forsyner vannet en rekke kraftverk, også Rånåsfoss, med pålitelig vannkraft, året rundt.
Arven fra krigen
Den ekstraordinære situasjonen med stort kraftbehov under krigen førte til provisoriske løsninger og midlertidige reguleringer. Nå, når landet skulle bygges, industrien skulle få kraft og hele Norge elektrifiseres, var ikke behovet mindre. Nye midlertidige reguleringer måtte til, og i tur og orden ble Storsjøen, Breidalsvann, Raudalsvann, Vinsteren og Olstappen regulert, i tillegg til allerede regulerte Mjøsa. Striden sto om hjemfallsrett, og hvorvidt staten skulle ha den, ettersom det var staten som hadde sørget for erstatningsansvar og reguleringer under krigsårene.
Enden på visa ble at GLB fikk beholde avgiftsfritt Mjøsa-vann mot å bære kostnader for reguleringsanlegg. Også dette kostet fylkeskommunen mye, og er nok et eksempel på en tung investering vi nyter godt av i dag.
Gjennom 50-tallet ble Vinstra-vassdraget regulert, med Akershus Elektrisitetsverk som aktiv deltaker, og totalbildet ble at Rånåsfoss mottok 312 m3 per sekund av påregnelig regulert vassføring, mot 110 m3 per sekund som var vanlig lav vannføring uten regulering.
Resultatet? Når maskinene kunne utnyttes bedre gjennom hele året, fikk samfunnet mer energi og pålitelig leveranse. Det ga grobunn for vekst.
Det koster å demme opp
Der vann spiser av land er det alltid noen som mister en verdifull ressurs. Reguleringene gjorde at bønder mistet beitemark, og ofte kom reguleringen i konflikt med tømmerfløtingen som fortsatt pågikk. Isgang, flom og tap av turterreng var også tema som fikk motstanden til å reise seg. Politisk var viljen til å bygge ut kraft stor, så motstanden la seg. Men det måtte godtgjøres, og det var det medlemmene av GLB som måtte bære.
Et av stridstemaene gjaldt fiske. Reguleringer og damanlegg hindret naturligvis fiskens naturlige ferdselsveier, så fisketrapper inngikk som en selvsagt del av utbyggingen, sammen med krav til minstevannføring.
Som konsekvens av reguleringene av vassdragene besluttet Landbruksdepartementet at regulantene måtte sette ut fisk. Og slik gikk det til at Akershus Elektrisitetsverk ble fiskeoppdrettere via sitt engasjement i GLB. Et settefiskanlegg ble etablert ved Gjøvik i 1957, og anlegget leverte snart en halv million yngel. Å bevare fiskestammen var viktig, og Akershus Elektrisitetsverk bidro gjennom sitt engasjement i GLB til at regulering av vassdrag kunne foregå uten at det gikk på bekostning av fisk.
Velstanden øker og stadig flere apparater kommer i hus. Mange av dem med høyt strømforbruk på kjøpet.
Forbruket øker – mer kraft må til
Etterspørselen etter kraft så ingen ende. Gjennom 50-årene fikk folk installert komfyrer, kjøleskap og andre strømtørste apparater. Forbruket i befolkningen og industrien steg jamt og trutt parallelt med den forsiktige velstandsøkningen.
Og på toppen av det hele, etter at Aker kommune gikk ut av Akershus fylke og inn i Oslo, ville Oslo kommune fortsatt ha kraft fra Rånåsfoss. Nittedal og andre kommuner som ventet i kø på utbygging av kraftlinjer og større leveranser fortvilte. Hvor skulle all kraften komme fra? Politisk var det i alle fall et ønske at staten og fylkene skulle bygge ut mer.
Så sagt, så gjort. Akershus Elektrisitetsverk så mot terreng de kjente godt. Etter reguleringene av vassdragene rundt Mjøsa, Glomma og Lågen, var det naturlig å rette fokuset dithen, nærmere bestemt Vinstra.
Sjeldent klipp fra arkivene: Her ser vi anleggsarbeid ved Øyvassoset, Vinsteren, hvor det ble bygd damanlegg. Det er en regulering som lagrer vann vi kan produsere energi fra på vinteren, når vannføringen ellers er lav. Video vist med tillatelse fra Glommens og Laagens Brukseierforening.
Med blikket vendt nordover
I jakten på nye kraftressurser var det altså Oppland man så til, og Trygve Sorteberg fant en alliert i fylkesmann Hans Gabrielsen. De var på bølgelengde og hadde sammenfallende interesser i ønsket om rask kraftutbygging.
Etter intens tautrekking med kommunale interesser, og etter påtrykk fra NVE, ble Opplandskraft formelt stiftet i 1954. Eierne var Akershus, Hedmark og Oppland fylker samt Oslo, med 25 % hver.
Den dag i dag er eierskapet uendret – Akershus Energi sitter fremdeles med 25 % av Øvre Vinstra kraftverk gjennom sitt 100 % eierskap i Lågen og Øvre Glomma Kraftproduksjon AS.
Øvre Vinstra markerte startskuddet på en storstilt ekspansjon for Akershus Elektrisitetsverk innen kraftproduksjon i det sørlige Norge, og la grunnlaget for det selskapet er blitt i dag.
Med selveste Trygve Lie på laget
Størrelsen Trygve Lie kommer man ikke utenom i norsk politisk historie. Og han skulle også prege Akershus Elektrisitetsverks historie.
Trygve Lie var som kjent FNs første generalsekretær. Og en av Arbeiderpartiets mest fremtredende politikere. Før, under og etter krigen bekledte han en rekke ministerposter og satte sitt preg på norsk utenriks- og industripolitikk.
I 1955 ble han fylkesmann i Oslo og Akershus. I hans første styremøte vedtok Akershus Elektrisitetsverk å kjøpe venstre halvdel av Funnefoss. Lie viste med en gang hvor kompassnåla skulle peke; han ville bruke kraftutbygging som politisk drivkraft for vekst i industrien – og for landet. En god mann å ha med seg på laget, med andre ord.
For å finansiere det hele, i en tid preget av inflasjon, Korea-krigen og knapp tilgang til kreditter, sendte styret i Akershus Elektrisitetsverk ham av gårde til USA for å skaffe dollarlån. Det lyktes han ikke med. Dermed vendte han fokuset tilbake til Norge, nærmere bestemt Hallingdal. Der var det kraft å hente i Ustefallene og fallene fra Ål til Nesbyen.
Liten tvil om hva Arbeiderpartiet ville bygge landet med … og når Ap-veteranen Håkon Lie var med på laget, ja, så ble det vekst for Akershus Elektrisitetsverk.
Politisk manøvrering
Denne gangen brukte Lie sine politiske kontakter for å sikre rettigheter. Industriminister Gustav Sjaastad var med på notene og kalte inn til møte om helhetlig utbygging i Hallingdalen. Han satte også ned et forhandlingsutvalg og fikk tungvektere som direktør Vogt i NVE med. Etter forhandlingsutvalg, arbeidsutvalg og forhandlinger med grunneiere og interessenter var resultatet klart: Kostnadene og andel av kraft skulle fordeles til Oslo med 4/7, Buskerud med 2/7 og Akershus med 1/7. Konsesjon ble det, og senere bygging.
Kraftverkene Usta og Nes eies fortsatt av Akershus Energi med 15 %.
Senere ble også rettighetene til Hunderfossen kjøpt, igjen med lånte penger. Det ble tungt for fylket, men nå fikk man i det minste kraften man trengte. Hunderfossen eies i dag med 25 %.
Et umettelig behov
Ved slutten av 50-tallet står samtlige myndigheter tilknyttet kraftspørsmålet overfor et valg. Hvordan skal energispørsmålet løses? Valget får konsekvenser for alt ifra arkitekter til utbyggere og kraftverk; billig kraft fra vann eller kull og olje? Utbyggerne ønsket elektrisitet, slik slapp man pipeløp og andre fordyrende elementer i byggeprosessen.
Og prisen, den skulle være billig, det var nærmest en politisk tyngdelov i et land preget av kalde vintre og nødvendighet for oppvarming. Vårt «plaster på såret» for å bo langt nord. Veivalget skulle prege Akershus Elektrisitetsverk og andre kraftaktører. For svaret ble at man skulle styre i samme retning som etter krigen; vassdragene skulle bygges ut mer.
Et tragisk punktum
Etterkrigsårene ble på mange måter en tid preget av både knapphet og velstandsøkning. De fleste får etter hvert bedre råd, og sakte, men sikkert får flere et mer behagelig liv med komfyrer, kjøleskap, vaskemaskiner, elektriske ovner og skikkelig belysning.
Akershus Elektrisitetsverk vokser, med både egne og fylkets ambisjoner som drivkraft, og legger grunnlaget for det som skal bli en viktig faktor i kraft-Norge.
Men en vakker sommerdag i 1959 skjedde det ulykksalige. Dammen brast på Rånåsfoss. Utfallet ble tragisk; Trygve Bråthen, hans to år gamle datter Inger Lise Bråthen og 12 år gamle Inger Mikkelsen var ved elvebredden i det dammen bristet. I de frådende vannmassene veltet betongbiter, tømmer og plank av gårde. De tre ble tatt av massene. Trygve forsøkte så godt han kunne å berge de to jentene, men Trygve ble klemt av tømmer. De to jentene fant man ikke i søket etterpå.
Media var raskt ute med sine undersøkelser. Skyldtes det dårlig vedlikehold? Var slike installasjoner sikre? Undersøkelser av dammen var på ulykkestidspunktet i gang ved damanlegget. Etterforskningen etter dambruddet pekte på støpearbeidet 40 år tilbake i tid, og la til at en utløsende årsak kunne være undersøkelsene som foregikk, mer spesifikt kjerneboring for kontrollering av betongkvaliteten. Tiltak ble iverksatt, og dammen har vært sikker siden.
I tidsregningen på Rånåsfoss snakker man om «før» og «etter» dambruddet. En slik ulykke setter naturligvis sitt preg, og får en til å reflektere rundt de voldsomme kreftene man har temmet, der elva står innlemmet av massive betongkonstruksjoner. En vekker og en påminnelse om at vi skal ha respekt for kreftene i vannet.
For Rånåsfossbygda ble det en tragisk avslutning på et løfterikt tiår.
Del artikkel
Akershus Energis 100-årskavalkade, del 4:
1945-1960: Optimisme i vannkraftutbyggingens tid
En av de store vyene i etterkrigstida var å skaffe enda mer billig vannkraft til den fremvoksende industrien, samt å full-elektrifisere Norge. Det var fortsatt 650.000 strømløse nordmenn i bygdene.
Vinstravassdraget, regulering
Navn: Magasin, mill. m3
Bygdin: 336
Vinsteren: 102
Heimdalsvatn: 15
Kaldfjorden: 76
Øyangen: 8
Olstappen: 31
Totalt: 568
Mjøsa, regulering
Navn: Magasin, mill. m3
Mjøsa I: 800
Mjøsa II: 240
Mjøsa III: 272
Del artikkel
Del artikkel
