Akershus Energis 100-årskavalkade, del 3:
Rånåsfoss under okkupasjonstiden 1940 – 1945
Vi skriver 9. april 1940. Tyskland hadde iverksatt planene om å okkupere Norge gjennom integrerte luft, sjø- og landangrep. Snart skulle de tyske okkupantene også komme til Rånåsfoss.
Operasjon Weserübung
For Tyskland var Norge interessant av flere strategiske grunner. Det ville sikre tilgang på ressurser i form av jernmalm som ble skipet ut fra Narvik, og det ville hindre etablering av britiske baser i landet. For fremtiden ville det også være et godt utgangspunkt for ubåtoperasjoner mot Storbritannia.
Den som kontrollerte havområdene utenfor hadde strategisk «upper hand». Men det var også et annet viktig moment ved tyskernes ønske om å kontrollere Norge; en pålitelig tilgang til ressurser i form av kraft fra norske vassdrag.
Hitler ville rett og slett ha Norge av strategiske årsaker. Operasjon Weserübung og okkupasjonen av Norge ble iverksatt. Kun fire dager etter det innledende angrepet mot Norge kom de første tyske soldatene til Rånåsfoss.
Okkupasjonen starter
Tyskerne gikk målrettet til verks. Strategiske lokasjoner ble sikret med mannsterke tropper og overlegen militærstyrke. De møtte i stor grad et uforberedt land og hadde få problemer med å ta kontroll over sentral infrastruktur. Konge og regjering hadde heldigvis rukket å flykte, og Quislings marionettregjering ble innsatt.
For Rånåsfoss betydde dette rent praktisk at tyskerne enkelt kunne installere seg i de byggene de trengte, blant annet skolebygningen og en rekke andre bygg, og ta kontroll over kraftverket.
Et kraftverk var også på den tiden høyst teknisk avansert, så driften, med tilhørende kompetent driftspersonell, måtte fortsette som normalt. De ansattes hverdag ble ikke endret annet enn at man fikk kjenne på okkupasjonsmaktens nærvær, samt de kommende rasjoneringstiltakene som berørte alle landets innbyggere.
Tap av liv
Også Rånåsfoss ble berørt av tap under den første motstandsbølgen, ettersom flere unge menn dro fra bygda for å kjempe mot tyskerne. Blant dem var Trond Olav Bjerke, sønn av reparatør Hans Bjerke og Anna Bjerke, samt driftsbestyreren Erik Nybø og Ragnhild Nybøs sønn, Jomar Sigurd Nybø.
Begge døde ved en blodig kamp ved Vinger, hvor en improvisert motstandsavdeling traff på tyske fortropper den 17. april 1940. Det må ha vært et umåtelig tungt tap for en liten bygd hvor alle kjenner alle, når de mistet to unge menn som hadde livet foran seg.
Etter den innledende motstandsbølgen la seg, var erkjennelsen at en ny hverdag hadde lagt seg, en bevæpnet og uniformert hverdag bestående av tyske vaktsoldater som patruljerte Rånåsfoss.
Redsel for sabotasje
«Ikke bruk…», «Spar på…», «Bruk ved…», «Slukk lys».
Formaningene var mange og inngrepene store. Folk fikk kjenne på energi- og varemangelen.
Drift under krig – stadige utfordringer
Lite var normalt i den nye hverdagen når det kommer til selve driften av kraftverket. Fra første stund spilte Glomma en stor rolle da alle sluser ble åpnet i et forsøk på å skape flom og stanse den tyske fremrykningen. Senere skapte pongtongbruene tyskerne la over Glomma problemer, ettersom de stoppet tømmerfløtingen. Dette tømmeret måtte man få over dammen senere, noe som førte til at verdifullt vintervann gikk til spille.
Det gikk også ut over driftspersonalet; harde vaktturnuser måtte kombineres med kursing innen luftvern, sanitet og brannslukking. Offentlige påbud strakk kapasiteten til ytterpunktene, men siden kraftverket måtte opprettholde drift, fikk man dispensasjoner for personale knyttet til drift.
Og siden befolkningen i Norge nå forberedte seg på å bli en selvbergingsøkonomi, oppsto et snodig problem; kvist. Vedhogst skapte en kvistplage, ettersom kvisten ble kastet i glomma. Den samlet seg i store mengder ved dammene og tettet til inntakene. Forbud mot kvistkasting var nok vanskelig å gjennomføre, så det var lite annet å gjøre enn å fjerne kvisten.
Mangelvarer over alt
Krigstid betyr som oftest rasjoneringstid. Så også på Rånåsfoss. Endrede behov og sammenbrudd i verdikjedene gjorde at selv de enkleste ting ble mangelvare.
Reservedeler ble vanskelig å få tak i. Helt nødvendig utstyr som isolatorer, kabler, brytere og elektrisk materiell var ikke å oppdrive, selv med rekvisisjon. Det meste måtte repareres og improvisasjon og oppfinnsomhet ble etterspurte egenskaper.
Til syvende og sist fikk det følger for driften. De første årene gikk greit, men fra 1942 begynte problemene å tårne seg opp. Master stod uten maling og transformatorer gikk varme. Lav spenning og strømutfall måtte samfunnet bare venne seg til. Bilene var mer på verksted enn på veiene.
Også Rånåsfossfolket fikk kjenne på varemangel. Et innkjøpslag hadde høsten 1940 sørget for innkjøp av hermetikk, og kjelleren på kraftstasjonen ble fyllt opp. Men også dette tok slutt, og hver jordlapp og hageflekk ble benyttet til dyrking av grønnsaker. Basisvarer som mel, kjøtt, frukt og tobakk var sjeldent å se.
For arbeiderne på kraftstasjonen ble det mangel på arbeidsklær, gummistøvler, hansker og kjeledresser – helt nødvendig utstyr for å kunne drifte normalt.
Strømkrisen slår til
I konkurransen om hvem som trengte energiproduksjonen mest, var det liten tvil; krigsmakten skulle ha fortrinn. Stålsmelting og celluloseproduksjon skulle ikke mangle noe. Etter hvert satte tyskerne også i gang storstilt aluminiumsproduksjon ved Porsgrunn, som alene krevde 25.000 kilowatt. Tyskerne rekvirerte og fikk kraften de trengte, og selv hvor mye kommunene ba var det lite igjen til dem.
Da var det ingen annen utvei enn å rasjonere, for kraftverkene gikk for fullt, også på Rånåsfoss. For folk flest betydde det utkoblinger og formaninger om å koke på vedfyrte ovner, pålegg om å slukke unødig belysning og forbud mot bruk av varmtvannsbeholdere om dagen. Industri og sagbruk måtte operere på nattestid for å ta ned effekttoppene, men slett ikke alle kunne bare «slå av». Hva med klekkerier, med sine rugekasser som ikke tålte et times strømavbrudd en gang? Direktør Paus og andre myndighetspersoner var i en umulig spagat mellom okkupasjonsmaktens behov og befolkningens vel.
Heldigvis, får man si, ble noe av behovet lettet da Rjukananlegget ble sabotert og aluminiumsfabrikken ved Herøya ble bombet av allierte. Det frigjorde netto kraft som lettet på de tyngste rasjoneringstiltakene.
Vermorkanlegget fikk hard medfart. Frykten for både sabotasje og bombardement var til stede, også på Rånåsfoss, men kraftstasjonen kom helskinnet gjennom krigen. Foto: Holtan, Alfred / Norsk Industriarbeidermuseum (CC BY-SA).
Mot krigens slutt
Det dro seg til. I 1944 var krigsmakten på vikende front i Europa, og nyhetene om de alliertes fremmarsj nådde frem via de mange ulovlige radioapparatene skjult i låver, under gulv og bak vegger.
Problemene tårnet seg opp, også i Norge. Nasjonal Samling innkalte norsk ungdom til arbeidstjeneste, men det resulterte kun i at ungdom flyktet til skogs i hopetall. Arbeidstjenestens kontor ble sprengt, og sabotasjeaksjonene fra Gutta på skauen og innsatsen til hjemmefronten tæret på tyskernes moral. Det Norge de hadde forsøkt å nazifisere hadde en sterk moralsk ryggrad, godt hjulpet av oppmuntrende ord fra kongen og eksilregjeringen, trygt gjemt i England.
Etter hvert ble krigsfrykt og frykt for represalier erstattet med en helt annen, om enn like skremmende frykt. Hva om tyskerne tok i bruk den brente jords taktikk og sprengte kraftverkene og ødela samfunnet de etterlot seg?
Så skjedde heldigvis ikke.
Allierte offiserer under frigjøringsdagene. Snart skulle uniformer være historie og sivilsamfunnet gjennoppta sin normale funksjon.
Frigjøringen
Det var hjemmefronten og allierte offiserer som offisielt frigjorde kraftstasjonen ved Rånåsfoss. Tyskerne hadde reist. Oppgaven med å gjenreise Norge og gjenopprette sivilsamfunnets grunnleggende funksjoner lå foran dem.
Maidagene 1945 var usedvanlig vakre, og Norge opplevde en flott vår. Selv vårflommen var fin og bar bud om velstand og kraft. Den frigjorte lokalsamfunnet i Rånåsfoss kunne gjenoppta sine normale gjøremål og kjenne på frihetens brus.
Paus’ død
Den 20. september 1945 dør direktør Augustin Paus. En epoke er over. Han brakte Akershus Energi gjennom flere turbulente tider, og var Akershus Energis sterke mann i en periode hvor Norge etablerte seg som en vannkraftnasjon. Ettermælet forteller om en visjonær direktør som måtte ta tøffe valg. En mann av sin tid. Ansatte ville skildret en mann med omsorg for Rånåsfoss-samfunnet.
Krigsårenes slutt sammenfalt altså med Paus’ død, og en ny tid med vekst og nyvunnen optimisme ventet Norge.
Mon tro hva selskapet hadde vært uten Augustin Paus? Det kan man kun spekulere i, men vi kan konstatere at fylkeskommunen i dag eier hundre prosent av et diversifisert energiselskap, som skaper ren energi og store verdier til nytte for oss alle.
Tre engelske, tre amerikanske og tre norske offiserer inspiserer kraftstasjonen den 29. mai 1945. Oberst Olaf Helset hilser til lua. Krigen var over og Rånåsfoss og Akershus Elektrisitetsverk frigjort!
I utvidet forstand kan vi tenke at tilgang på ren kraftproduksjon er en stabiliserende faktor i samfunnet. Utbygging av stadig mer ren, trygg og fornybar energi kan skape gode sivilsamfunn og velstandsutvikling, verden over.
Det vil også neste kapittel i Akershus Energis 100-årskavalkade gå nærmere inn på: Etterkrigstida og grunnlaget vannkraften skapte for dagens velferdssamfunn.
Del artikkel
Kraftverket under frigjøringsdagene: Etter 5 år med okkupasjon var uniformerte norske soldater aldri så kjærkomment som denne dagen. Her anført av oberst Olaf Helseth ved kraftverksbygningen.
Akershus Energis 100-årskavalkade, del 3:
Rånåsfoss under okkupasjonstiden 1940 – 1945
Vi skriver 9. april 1940. Tyskland hadde iverksatt planene om å okkupere Norge gjennom integrerte luft, sjø- og landangrep. Snart skulle de tyske okkupantene også komme til Rånåsfoss.
Visste du at...
- Det ble kjøpt inn luftvernsirene, gassmasker, motorbrannsprøyte og nødutstyr før krigen brøt ut.
- Det ble bygget tilfluktsrom inne i kraftverket på Rånåsfoss.
- Kamuflering av hele kraftverket ble iverksatt all den tid tyskerne var redd for sabotasje
Krigsfrykt som plakat; befolkningen fikk beskjed om å blende vinduene så bombeflyene ikke skulle se mål på bakken.
Del artikkel
Del artikkel
