Akershus Energis 100-årskavalkade, del 2:
Direktøren; Augustin Paus og to harde tiår
Etter bygging var det ingen annen kandidat å snakke om. Lederen av byggekomitéen, Augustin Paus var selvskreven for direktørstillingen ved Akershus Elektrisitetsverk. Han overtok et kraftverk med en rekke utfordringer og et berg av gjeld.
Rånåsfoss’ sterke mann
Ingen annen personlighet har satt et sterkere preg på Akershus Energis historie enn nettopp Augustin Paus, som regjerte helt frem til sin død i 1945. Han var Rånåsfoss’ sterke mann; hard, kompromissløs, ja, noen vil beskrive ham som fagforeningsknuser, andre så en samfunnsbygger. Man kan si mye om Paus, men omsorg for elektrisitetsverket, samfunnet rundt og menneskene som bodde og arbeidet der, det hadde han.
Kanskje var det en nødvendighet i turbulente tider? 20- og 30-årene var preget av stor fattigdom i et land som fremdeles ville finne sin plass og rolle i ytterkanten av Europa. Med Augustin Paus ved roret styrte Akershus Elektrisitetsverk klar av en rekke kriser og fylte sin samfunnsrolle.
Akershus Energi sine kronjuveler. Generatorene står der den dag i dag, men er ikke lenger i drift.
Rett mann for jobben
På grunn av den enorme gjelden holdt Fylkestinget kraftverket under oppsyn. Et råd holdt øye med drift og økonomi, og valgte et styre på 9 som ansatte Paus. Styret fikk i oppgave å sikre inntekter til å dekke gjeld og drift og påse at kommunene fikk elektrisitet til lik pris.
Begge deler var umulig. Det var vanskelig å selge strøm. Etterspørselen var rett og slett ikke tilstede, ikke til prisen Akershus Elektrisitetsverk ville ha i alle fall, og resultatet etter første driftsår var lite hyggelig lesning; Man hadde solgt elektrisitet for 3.3 millioner kroner og betalt 3.7 millioner i renter.
For å kompensere dette ble det besluttet av Paus å øke fallhøyden til maskinene med en meter, noe som ville gi 2000 kilowatt mer effekt. Også dette prosjektet sprakk på tid og kostnad, og gjeldsbyrden ble enda større.
Lite etterspørsel, umodent marked
Det var et umodent marked man solgte strøm til. De ulike kraftverkene, kommunene og staten hadde hver sine interesser, og det kunne tidvis ligne et «svarteperspill» hvor det gjaldt å få avsetning for kraften til en pris man i alle fall ikke tapte på. Aktørene som satt på innkjøpssiden kunne spille kraftverkene opp mot hverandre, noe som delvis, men også sammen med en generell lav etterspørsel, forklarer at kraftverkene måtte møte konkurransen med å underby på kraftpris.
En typisk strømregning fra 1922. Man betalte per lyspunkt – elektrifiseringen var ikke kommet lengre...
Samkjøringen
Man kan godt si at de turbulente prisene og den stykkvise etterspørselen av kraft var et resultat av hvordan kraftverkene og leveransen var organisert, og etterspørselen håndtert. Eller, rettere sagt, det var et resultat av mangel på organisering.
Det skulle endre seg. Og en forsmak på dette fikk man da kraftverket Solbergfoss skulle startes opp. Da ble kraftverket ved Kykkelsrud lenger ned vassdraget uten vann. Dette måtte kompenseres, og Kristiania Elektricitetsverk fikk i mellomtiden levert kraft fra Rjukan, Drammen og Rånåsfoss. Det gikk helt problemfritt.
Dette var upløyd mark, men fordelene man så ved å samkjøre kraftproduksjonen var så store at et formelt samarbeid mellom flere kraftverk kom i gang fra 1925. Det var kun oppside å spore; man kunne bytte kraft seg imellom og kompensere for maskinstans, vannmangel eller ujevn nedbør. Men ikke minst, det skapte en bedre og mer permanent utnyttelse av kapasiteten ved kraftverkene.
I etterkant ble kraftlinjene ytterligere bygget ut, og flere kraftverk kom til i samarbeidet. I 1932 ble Samkjøringen offisielt stiftet. Nå kunne kraftverkene langs Glomma produsere under vårflommen, mens kraftverkene i fjellene kunne magasinere vann. Og vice versa, når vannføringen i Glomma var lav kunne Rånåsfoss «slappe av» mens fjellkraftverkene gikk for fullt.
I stor grad foregikk kraftproduksjonen slik vi kjenner det i dag; et harmonisert marked hvor ressursutnyttelsen optimaliseres.
Det ulmer blant arbeiderne
20-åra var harde. Og preget av et land fortsatt i støpeskjeen. Nøden var stor, og spesielt merkbar i et industrisamfunn som Rånåsfoss. Enten var man på innsiden eller utsiden av «gjerdet». På innsiden hadde man hus og relativt gode forhold; som maskinist, linjemann eller brettvakt ved Rånåsfoss tjente man mellom 3600 og 5400 kroner i året. På utsiden var nøden større, ja, i samfunnet generelt var arbeidsløsheten stor, og mange løsarbeidere ønsket seg arbeid ved Rånåsfoss.
Høy produksjon og arbeidsløshet skapte en ond spiral med lavere forbruk. Og selv på innsiden av gjerdet murret det. For selv om man jobbet med datidens nyeste teknologi, ble man ikke regnet som fagarbeider. De fleste var selvlærte, men var faglig dyktige og sørget for smidig drift ved anlegget. Utdanning hadde de ikke, og da ble det vanskelig å heve lønn som fortjent.
Med fagorganisering kunne arbeiderne endre dette. Men det ville Augustin Paus slett ikke ha noe av! Kanskje ikke fordi han syntes kravene som ble fremsatt var urimelige, men fordi han ville stå fritt til å ansette hvem han ville. Paus mislikte nok tanken på å skrive under på å ikke kunne ansette streikebrytere.
Men streik blir det …
Misnøyen gjorde at flere sluttet seg til den nystiftede avdeling 55 av Norsk Elektriker- og Kraftstasjonsforbund (NEKF). 21 betalte kontingent og diskusjonen om streik kunne løftes opp. Men å streike, noe som i praksis betydde å levere inn en oppsigelse, det satt langt inne under såpass vanskelige tider. Så enden på visa ble at kun 17 sto igjen.
Etter nye trusler fra Paus om at man aldri ville få jobb ved Rånåsfoss igjen, dersom man ikke trakk oppsigelsen, falt ytterligere 6 stk. ifra. Men 11 mann sto fast ved beslutningen. Streiken ble et faktum og samtlige 11 stillinger ble lyst ut. Paus kjente seg ikke bundet av arbeidernes avtale med NEKF, han snarere motarbeidet den – stillingene skulle besettes.
453 søkere med ymse bakgrunn meldte seg. Det er verd å merke seg at det dreide seg om mennesker på randen av nød. Det var desperate skjebner å spore i søknadsbunken. Dessuten måtte disse menneskene regne med utskjelling, tilrop og trakassering, ettersom de ble regnet for å være streikebrytere. Men det var nok det siste de tenkte på.
Paus fikk kritikk i arbeiderpressen. Det ga blod på tann, men til slutt måtte han føye seg.
Tilspisning – så løsning
Da familiene til de streikende ble truet med utkastelse eskalerte konflikten. Norsk Arbeidsmandsforbund varslet sympatistreik for medlemmer ved pukkverket og verkstedet, og pressen omtalte saken som «skammen ved Rånåsfoss». Men Paus sto på sitt, og konflikten virket fastlåst. Han ønsket til og med å gå til søksmål og anmeldelse av arbeiderpressen for injurierende artikler som sto på trykk. Det innebar å anmelde Martin Tranmæl, på den tiden selve fagforeningskjempen i Norge.
Det gikk som det måtte gå. Det ble sympatistreik. Og det ble blokade. Og til slutt endte konflikten med å påvirke samfunnet rundt i den grad at både nabokommuner og vertskommune presset på for en løsning.
Augustin Paus gikk til slutt med på forhandlinger med NEKFs Bjarne Klafstad. Resultatet var tariffavtaler, en fastsatt minstelønn pluss akkord og tillegg for overtid. Stillingene de streikende hadde fikk de ikke tilbake, de var besatt, men de fikk nye jobber med linjearbeid.
Det var et resultat Paus nok ikke ønsket, men standhaftighet fra de streikende og det faktum at streiken dro ut i tid gjorde at han måtte gi noe. For de fagorganiserte kjentes det likevel som en seier. Økonomisk var ikke forskjellen til situasjonen før streiken stor, men de hadde vunnet retten til å organisere seg.
Paus så nok tidens tegn og den gryende maktfaktoren som lå i arbeiderbevegelsen.
Flere magre år
Samfunnet var preget av arbeidsløshet, lav etterspørsel og høy kraftproduksjon, også inn i tredveårene. Om 20-årene var «The Roaring Twenties» var tredveårene preget av svært vanskelige økonomiske forhold, på hele kontinentet. I 1931 sto landet omtrent stille i storstreik og lockout.
Idéen om å få avsetning av kraft til Tyskland forsvant i en tåke av gryende nazisme. Og her hjemme var det kniving om å få solgt kraften – til alt for lave priser. Resultatet? Akershus Elektrisitetsverk dro på seg stadig større gjeld.
Faktum var at konkursspøkelset var høyst til stede for fylkeskommunen. Som eiere av Akershus Elektrisitetsverk var det de som måtte betale. Skatteinngangen var lav, og hele kraftverket var en enorm byrde. Brorparten av fylkets midler gikk til å betale renter og avdrag. Det måtte spares. Selv Augustin Paus måtte ned i lønn, fra 20.000 til 18.000 i året.
Ellers måtte fylket spare der de kunne, noe som gikk ut over nødvendig vedlikehold, oppgraderinger, helsetilbud og skoler. Ja, tredveårene var virkelig smalhans i Akershus.
Kampen om gjelden
I et intrikat spill om gjelden sto kommunene Aker, Oslo, Akershus, samt staten, kreditorer og småkommunene. En mulig oppdeling av Aker kommune og kraft fra statens kraftverk ved Nore kompliserte bildet, ettersom det hersket ulike vilkår i inngåtte kraftavtaler og pris per kilowatt/år.
Det ble enighet om én felles pris for hele fylket, og kommunene Aker og Oslo forhandlet seg imellom om sammenslåing, ettersom Oslo kjente på vekstbehov. Det ga en oversiktlig inntektsstrøm og ro rundt gjeldssaneringen; nå kunne planen om faste årlige tilskudd fra fylket iverksettes. Det skulle brukes til nedbetaling av gjeld som overskred elektrisitetsverkets forretningsmessige verdi. Paus og Akershus Elektrisitetsverk kunne puste ut! For nå.
Fra kontrollrommet ble produksjonen optimalisert, men det var aldri nok strøm til å bli kvitt gjelden helt.
Frem mot krigsårene
Nå bedret det seg noe for Norge. Folk fikk jobb, strømregningene ble betalt og forbruket av elektrisk kraft gikk opp. Det var gunstig for Akershus Elektrisitetsverk, naturligvis. Men når man endelig så lyset i enden av tunnelen, skulle omstendighetene i verden ha det annerledes.
Men før krigsutbruddet, nærmere bestemt 1939, oppsto en situasjon ikke ulik den vi kjenner i dagens strømmarked; en tørr høst med en påfølgende kald vinter som frøs fjellmagasinene til, en vannføring på svært lave nivåer og høy etterspørsel. Den gang hadde man ikke den samme prisreguleringsmuligheten, så resultatet var at man gikk tom for magasinert kraft. Og da var verktøyene rasjonering og utkobling.
Og i Europa var det krig. Verden rustet opp, prisene steg. Også den norske regjeringen måtte ty til ytterligere rasjonering og fylte magasinene til randen. Sivilforsvaret ble styrket og luftforsvaret styrket.
Trusselen om krig, og et nytt, fryktelig krigsvåpen i form av bombefly gjorde at virkeligheten demret for Augustin Paus og Akershus Elektrisitetsverk; kraftstasjonene var reelle og viktige mål.
Før krigsutbruddet var Paus nødt å ta stilling til ytterligere bruk av midler til forsvar av kraftstasjonen, slik som luftvernskanon, tilfluktsrom, gassmasker og nødutstyr.
Så kom okkupasjonen.
Augustin Paus er en personlighet som fortsatt preger Akershus Energi. Minner etter Paus og direktørtiden finnes fortsatt i direktørboligen som ble reist under byggeperioden, kort vei fra kraftverket og hovedkontoret. Ettermælet tegner et bilde av en kompromissløs og visjonær mann som vil bli husket for sitt bidrag til å bygge et godt lokalsamfunn på Rånåsfoss, og som en av flere pionerer innen utbyggingen av kraftsystemet i Norge.
Akershus Energi har mye å takke Augustin Paus for. Han la grunnlaget for det selskapet er blitt i dag, 100 år senere.
Neste del av Akershus Energis 100-årskavalkade vil dreie seg om krigsårene; en krisenes tid, men også en tid som bydde på sine muligheter. Artiklene slippes fortløpende gjennom jubileumsåret her på våre sider.
Del artikkel
Direktøren, samfunnsbyggeren, kraftverkspioneren; Augustin Paus rakk å sette spor etter seg. Her er et av få bilder som eksisterer av han.
Akershus Energis 100-årskavalkade, del 2:
Direktøren; Augustin Paus og to harde tiår
Etter bygging var det ingen annen kandidat å snakke om. Lederen av byggekomitéen, Augustin Paus var selvskreven for direktørstillingen ved Akershus Elektrisitetsverk. Han overtok et kraftverk med en rekke utfordringer og et berg av gjeld.
Augustin Thoresen Paus
- Født 22. juli 1881 i Christiania
- Død 20. september 1945
- Gravlagt ved Vestre gravlund, Oslo
- Direktør ved AEV fra 1922 til 1945
- Premierløytnant ved Krigsskolen, 1914
- Utdannet diplomingeniør (bygningsingeniør)
- Studiested: Den tekniske høgskolen i Dresden
- Gift med Helga Jacobsen, 4 barn
Visste du at...
- Hovedkontoret til Akershus Energi ligger i Pausvegen 6 her på Rånåsfoss, som er oppkalt etter ham.
- Paus var også styreleder for Glommens og Laagens Brukseierforening, som eksisterer i dag og vi er en del av.
Del artikkel
Del artikkel
